uten å gjøre akkurat nå. Alikevel kommer våren.Og gresset gror. Hvis du konsentrerer deg om å finne noe bra. Da vil du føle en dyp TAKKNEMLIGHET.

Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

Billettsalget til musikalen Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøy starter 1. februar. Av erfaring vet vi at billettene til første helga går først. Derfor vil det være spesielt lurt – ikke minst av grupper – å sikre seg billett til ønsket dag så tildlig som mulig.
Billettene legges ut på Sunndal kulturhus sin hjemmeside. Du vil også kunne gå til billettsalget via festivalens hjemmeside.

Velkommen til Sunndal kulturfestival 2012.
Musikkspillet Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøy har premiere torsdag 21. juni. Slik det ser ut i dag, blir store deler av 2011-ensemblet med også i 2012. Dermed kan vi garantere glitrende spill og høy kvalitet i alle roller.
Yngvild Støen Grotmol vil ha hovedrollen som Barbara slik som i fjor, Nils Goldberg Mulvik blir å se som Lars Hoås – mens Torgeir Reiten også i 2012 vil spille rollen som William Arbuthnott. Jonas Nerland skal spille Oluf Endresen, mens Benny Hansen kommer tilbake som prest.
Festivalledelsen jobber også med det øvrige programmet for Sunndal kulturfestival 2012. Der vil de første artistnavnene være klare om kort tid.
Billetter til musikkspillet legges ut for salg før 1. februar.
Følg med!

PST-sjef Janne Kristiansen gjekk av i natt. Ho uttalte noko som kan vera gradert informasjon på den opne høyringa om 22. juli på Stortinget i går. Det var rett av ho å gå på grunn av dette.

Eit spørsmål eg likevel stiller meg, er om det er rett at PST skal måtte sitje i ei opa høyring og bli avkrevd svar om forhold som openbart er og bør vera hemmelege.

Det ligg i PST si oppgåve at det dei driv med ikkje skal ut for alle og kvarmann. Dei skal beskytte norske borgarar og myndigheitspersonar mot farer, og for å gjera dette kan ikkje moglege terroristar eller krigshissarar vita alt om korleis dei jobbar.

Samstundes er det klårt at det må vera demokratisk styring med verkemidla dei kan bruke. Personvern, omsynet til enkeltmennesket og målet om eit ope og fritt samfunn må vektast opp i mot moglegheitene dei har for å avlytte folk til dømes.

Eg vil presisere at det er mykje av PST si verksemd som dei kan vera opne om, og at vi ikkje må gå tilbake til tidlegare tiders synder med massiv overvaking.

Men det finst folk der ute som ikkje har denne respekten for andre menneske sine liv og for det demokratiske samfunnet vi lever i. Desse må PST ha midlar og verktøy for å stoppe. Og vi kan ikkje gjera det lettare for potensielle forbrytarar å gjennomføre terror ved at PST må informere for mykje.

Sjølvsagt burde Janne Kristiansen visst at ho skulle sagt “ingen kommentar” – det er det inga usemje om. Men er det også ikkje enkelte spørsmål vi på Stortinget bør vi la liggje?

Hvem har ansvar for å strø veien oppover Øksendal? Vet at det er fylkesvei, men ikke hvem man kan kontakte? Eneste brukbare fremkomstmiddel er sparkstøtting!!

TV`n er en stor tidstyv. I hvert fall for meg. Jeg har et bevisstløst forhold til TV. Når jeg kommer hjem fra jobb om kveldene slår jeg gjerne på TV`n for å koble av og ha litt selskap på hybelen. Da har jeg sjelden planer for hva jeg skal se. Så jeg sitter der i sofaen da, og ”zapper” fra kanal til kanal. Det ender ofte opp med at jeg begynner å se på en film som allerede har begynt, som jeg ikke vet hva handler om, for deretter å skifte kanal før filmen er slutt. En ørkesløs vandring…

Jeg blir litt fascinert over de som forteller at de har et bevisst forhold til det å se på TV. De leser programoversiktene, legger en plan over hva de har tenkt å se og hvilke serier de vil følge med på. Da kan man sikkert få mye ut av TV-tittinga. Men der er altså ikke jeg.

Samtidig som jeg driver med min ørkesløse ”zapping” mellom TV-kanalene har jeg ofte laptopen i fanget. Er litt inne på Facebook og Twitter, leser e-poster og surfer på diverse nettsteder. Da oppdager jeg plutselig at det refereres til TV-program som pirrer nysgjerrigheten min. Jeg ”zapper” selvsagt innom disse programmene, for en liten stund. Og slik fortsetter mitt lite bevisste forhold til TV-titting.

Den eneste bevisste handlingen jeg foretar meg med TV`n er å se nyhetssendingene. TV-serier har jeg gitt opp. Jeg glemmer bare å følge med. Har funnet ut at jeg egner meg bedre til å kjøpe seriene etter at de har kommet ut på DVD. Da kan jeg selv planlegge når jeg vil se, og gjerne se mange episoder etter hverandre. Nå venter jeg på neste sesong med True Blood.

Det går med litt tid til TV-titting. Og ganske ofte tenker jeg, hva om jeg kunne brukt denne tida til noe mer fornuftig? Mosjonert, lest en bok eller gått på kino for eksempel?

Jeg er som sagt fascinert over de som har et bevisst forhold til TV og TV-programmene. Men enda mer fascinert er jeg over de som velger å ikke ha TV. De mener TV`n tar altfor mye tid i livene deres, og er fullstendig overflødig. En fascinerende tanke. De bruker heller tida på aktiviteter som gir dem noe. Noen leser masse aviser og bøker, går på besøk eller går på tur. Eller noe helt annet. Hva vet jeg? Jeg er uansett litt imponert over at det går an å leve uten TV.

Hva er ditt forhold til TV? Er du en bevisst TV-bruker? Bruker du TV`n som avkobling og selskap som meg? Er du hekta på alle seriene som går på de ulike kanalene, og bare MÅ følge med? Eller er du av de få som ikke ser TV i det hele tatt?

Somtid er telefonsamtalar utmattande. I alle fall når føremålet med samtalen frå den andre parten er å uttrykkje mest mogleg sinne med flest mogleg ord.

“Kunden har alltid rett”, er innstillinga butikkpersonale og kelnarar skal ha. Same kor usakleg og sur kunden er, og same om han eigentleg tek feil: rett har han og rett skal han få.

Er innbyggjarar og potensielle veljarar som tek kontakt med oss politikarar å sjå på som våre “kundar”? Skal vi politikarar såleis ha innstillinga “veljarane har alltid rett”, også når nokon ringjer og skjeller oss ut etter notar?

Eg opplevde dette seinast i dag. Vedkomande hadde prøvd å ringje meg fleire gongar på morgonen utan å leggje att melding om kva det gjaldt. Slikt er ofte eit fareteikn, men eg valte å oversjå det.

Eg var så dum då eg ringte oppatt til han at eg sa at eg hadde ti minutt til å prate. Då overhøvlinga starta, var det såleis for seint å finne på ei orsaking om at eg hadde dårleg tid. Eg gjorde som eg bruker å gjera: eg valte å prøve å filtrere bort ukvemsorda og høyre etter om det var noko fornuftig inne i ordflaumen. Det var det heldigvis.

For å anerkjenne meiningane til vedkomande, prøvde eg å smette inn nokre setningar for å vise at eg forstod og at eg tok han på alvor. Dette var det imidlertid ingen som helst vits i. Eg fekk berre meir kjeft på grunn av dette, for han meinte eg laug då eg sa eg forstod frustrasjonen hans.

Langt oftare enn sinte telefonoppringingar kjem det sinte e-postar. Det som overraskar meg med desse, er at så mange bryr seg så lite om å vera nokonlunde sakleg. At nokon ringjer og spyttar ut faenskap kan ingen ta dei på etterpå, men noko som er skriftleg kan mottakaren ta vare på og melde vidare om det skulle vera for ille.

Eg ønskjer å ha ei audmjuk tilnærming til dei som uttrykkjer meiningane sine overfor meg. Eg tykkjer det er kjempefint å få tilbakemeldingar på jobben eg gjer og utspela mine, og er open for å justere meiningane mine.

Eg bruker ofte argument nokon spelar inn til meg i vurderingane av sakene seinare, og somtid bruker eg argument frå til dømes kommentarfelta på Facebook når eg skal i TV- eller radiodebattar.

Derfor blir eg litt sur når nokon kan ringje og seie at eg ikkje forstår ein dritt, at eg er ein tosk og eit fehovud, at eg ikkje har noko i politikken å gjera, at eg gir blaffen i korleis andre har det, osb. Og eg misliker å bli kalt stygge ting.

Men veljarane har vel alltid rett, så eg svarer så pent eg kan og avsluttar med “takk for at du ringte, ha ein fin dag vidare!”. Inni meg er det likevel ikkje alltid eg tenkjer at vedkomande eigentleg hadde rett, eg tillet meg å vera så kjettersk.

Heimevernet i Norge er en viktig innsatsstyrke i vårt langstrakte land. Heimevernet er først og fremst en del av vårt militære forsvar, men er også tilgjengelig for sivil innsats ved behov. Det unike med Heimevernet er at man raskt kan mobilisere forholdsvis store mannskaper lokalt. Mannskaper som er trent for ulike oppdrag i ulike situasjoner. Denne lokale mobiliseringen er spesielt viktig i deler av landet, hvor fremkommeligheten grunnet ekstreme værforhold kan være vanskelig både til lands, til vanns og i lufta med.

Dette fikk vi til fulle erfare under uværet Dagmars dramatiske besøk på Nordvestlandet i romjula. Hadde det ikke vært for HV-11 sin raske mobilisering og innsats ville innbyggerne garantert vært både strømløs og veiløs mye lengre enn det de ble.

Jeg er meget skeptisk til forsvarssjefens forslag om å legge ned HV-11 for Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Det er mange gode argument for å opprettholde både Setnesmoen i Rauma og dette heimeverndistrikt som i dag. Argumentene over er noen av disse. I tillegg så har de dramatiske hendelsene 22. juli vist oss at terrorhandlinger kan ramme landet voldsomt, hvor som helst og når som helst.

I Møre og Romsdal har vi mange sentrale objekter som kan være aktuelle terrormål. Her kan for eksempel nevnes gassanleggene på Aukra og den sentrale trafostasjonen på Viklandet i Sunndal. Heimevernet er meget viktig med tanke på slik objektsikring. Politiet har også Heimevernet i bakhånd i aktuelle situasjoner, og kan ved behov anmode om bistand, bl.a. i skarpe situasjoner.

Forsvarsjefen foreslår altså en sentralisering av Heimevernet. Det er jeg sterkt i mot, da dette vil svekke vår beredskapsevne. Ikke bare vil muligheten for å kunne mobilisere raskt lokalt bli dårligere, men den lokale kunnskapen, som det lokale Heimevernet innehar i dag, vil også forsvinne.

I sum vil dette etter min mening svekke vår totale beredskap. Derfor er mitt engasjement i saken stort, og jeg vil gjøre det jeg kan for at forsvarssjefens forslag om å legge ned HV-11, ikke blir en del av regjeringens langtidsplan for forsvaret. Regjeringen er nå i gang med å utarbeide denne langtidsplanen. Målet er at planen skal behandles på Stortinget i løpet vårsesjonen, forhåpentligvis uten forslag om å legge ned HV-11.

For blodtrykket sin del prøver eg å ikkje la meg provosere for ofte. Dette er ikkje enkelt, for alt frå valdtektsbølgjer til omskjæring av ungar gjer meg sint. No er det noko heilt anna som provoserer meg: alt snakket om vekta og utsjånaden til høgreleiar Erna Solberg.

Vi talar ofte om at vi må bekjempe mobbing i skulen og på nett. Å bekjempe medias mobbing av vaksne menneske på grunn av korleis dei ser ut, er sjeldan eit tema.

Eg veit ikkje om Solberg reagerer på dette sjølv, men eg tillet meg å reagere på hennar vegne. Eg tykkjer det er pinleg at journalistar bruker spalteplass på å kommente opp og i mente når dei meiner vekta har endra seg eller kvar gong klesstilen og hårsveisen er ny.

No vil eg få sagt at eg tykkjer Erna Solberg er ei flott dame. Skulle alle vore 175 cm høge og 60 kilo, hadde det vorte inni hampen einsformig.

Dessutan trur eg langt dei fleste gir blankt f i kor tunge toppolitikarar er eller om dei kjøper kleda sine på Hennes & Mauritz eller Steen & Strøm. Såleis meiner eg media undervurderer lesarane sine dersom dei trur det er lurt å skrive om utsjånaden til Erna for å selje meir.

Men media bidreg også til å gjera arbeidet mot mobbing generelt vanskelegare. Dersom vaksne seier til ungane sine at dei ikkje skal kommentere vekta til medelevar og det same dag er oppslag i riksmedia om vekta til kjente personar, blir bodskapen vanskeleg å skjønne for ungane.

Det gjorde godt å få ut denne frustrasjonen. For å seie det slik: eg kjenner meg fleire kilo lettare…

Mer enn 1 av 3 nordmenn skulle gjerne gjort nytt yrkes-/utdanningsvalg.

Blant hovedfunnene i den norske delen av undersøkelsen, kommer det frem at:

• 65 % ønsker de hadde studert videre.
• 43 % ønsker at de hadde studert noe fullstendig annerledes.
• 22 % sier at de definitivt valgte feil karriere, mens 33 % ikke er sikre.
• 53 % sier at utdanningen de tok ikke forberedte dem godt nok til arbeidslivet.
• 25 % sier at etterutdanningen de tok ikke forberedte dem godt nok til arbeidslivet.

Funnene kaster lys over hva mange i arbeidslivet egentlig synes om utdanningen her til lands. Det norske skolesystemet endte nemlig på nest siste plass i listen over de 33 landene i undersøkelsen. Den høyeste støtten til sine respektive lands utdanning kom fra India, der 69 % mente at de ble forbredt godt, tett fulgt av Puerto Rico (67 %), Indonesia og Thailand (65 %), Polen (63 %), Spania (61 %), Canada og Ungarn (59 %) og Japan og Mexico (57 %). …"

Les resten av funnene på nettsidene til Karrierelink.no

Lørdag refererte Aftenposten direkte fra taushetsbelagte vitneforklaringer gitt i tilknytning til 22. juli.

Jeg er rystet over at det lekkes fra vitneforklaringer som ungdommene har gitt i all fortrolighet. Det å nærmest ordrett få se sin fortrolige forklaring, gitt til politiet, på trykk i avisene er en opplevelse disse ungdommene burde vært spart for. Belastningene er fra før allerede meget krevende for de involverte.

Jeg er også rystet over at Aftenposten velger å benytte seg av de opplysningene de har fått tilgang på, på den måten de gjør i lørdagens avis. Ved blant annet å vise til hvor ungdommene kommer fra, og hva de har delt av opplevelser og følelser med politiet i denne ekstreme situasjonen, viser Aftenposten etter min mening fraværende hensyn til ofrene og deres personvern. Dette er svært beklagelig.

I et rettssamfunn som Norge er vi helt avhengig av at folk vil forklare seg til politiet for å få oppklart saker. Men når folk ser at deres fortrolige forklaringer blir direkte gjengitt i media, så kan det føre til at flere vegrer seg for å avgi forklaringer. Dette vil i neste omgang medføre at færre saker oppklares. En slik utvikling vil vi ikke ha.

Derfor er det helt på sin plass at politiet etterforsker hvor lekkasjene kommer fra, og at de skyldige må stå til rette for lekkasjene. Det er som kjent ulovlig å lekke taushetsbelagte opplysninger.

Det vi har sett i tilknyting til denne saken kan på sikt være med å undergrave tilliten til rettsapparatet vårt. Slik kan og vil vi ikke ha det.

Ett av handlingsmønstrene som går igjen i det russiske narrespillet i Norge for å beholde dobbelstaten, er at statsminister Jens Stoltenberg fortrenger Kong Harald ved viktige symbolske markeringer utad mot folket. Dette skjedde blant annet ved utdeling av Krigskorset i vår. Da Kongen ble holdt helt utenfor.

Dagens Næringsliv kan i dag bringe et annet eksempel. Hvor Kongen må stå og vente på å skrive under kondolanseprotokoll etter terrorangrepet 22. juli. I stedet for å være den første til å undertegne protokollen, slik han som norsk statsleder skal gjøre formelt. Alltid.

Kong Harald blir nå i praksis og skritt for skritt utelukket som det formelle statoverhodet i Norge, og han blir fortrengt av statsminister Jens Stoltenberg. Dette er et typisk eksempel på den russiske metoden med dobbeltkryssing, og er samme teknikken som fra skyggene er brukt til å skifte ut alt fra statsministere og partiledere til sjefredaktører i hele etterkrigstiden i Norge. Når maskeringen rundt røveriet er skrellet bort.

Nå står selveste Kongen for tur.

Det er det gamle gladiatorprinsippet, hvor du som regissør og arrangør tar sverdet fra den ene og gir til den andre som skal vinne. En av to gladiatorer må alltid dø og det er den som ikke lenger har noe sverd. Men fratatt det og sverdet overlatt til den andre.

Denne fremgangsmåten er alltid en trinnvis prosess i den moderne utgaven fra KGB. Den kan gå over flere år.

Hva som er hendt er følgende: De hemmelige russiske tjenestene har bare identifisert Kong Haralds rettigheter. De har deretter fragmentert alle sammen. Deretter har de satt i gang prosessene for å plukke dem bort en etter en. Rettighetene blir plukket bort en etter en som følge av dette russiske intrigespillet når statsminister Jens Stoltenberg blir gitt dem en etter en og instruert til å handle på dette grunnlaget. Med den følge at hans rett utelukker Kongens.

Følgen er at Kong Harald mister legitimasjon utad for hver rett i første omgang, for siden å miste hele retten. Til slutt har han ingen rettigheter igjen. Forholdet mellom legitimasjon og rettighet blir fragmentert i tid og rom. Først går legitimasjonen, deretter rettigheten. Det rasjonelt umulige blir gjort. Selv om det er rasjonelt umulig.

Dette kuppet av Kongen skjer rett foran øynene på deg. Siden du ikke forstår fremgangsmåten, klarer du ikke sette alle disse hendelsene inn i et stort bilde, slik at du får grep om virkeligheten. Da kommer ord som “sniker i køen” og slike benevnelser i mediene som viser at bildet ikke er forstått. Langt mindre teknikken bak. Som i Dagens Næringsliv i dag.

Dette er smart bedrag. Med røveri av rettigheter til følge av handlingsmønstrene som går igjen i det russiske narrespillet i Norge for å beholde dobbelstaten, er at statsminister Jens Stoltenberg fortrenger Kong Harald ved viktige symbolske markeringer utad mot folket. Dette skjedde blant annet ved utdeling av Krigskorset i vår. Da Kongen ble holdt helt utenfor.

Dagens Næringsliv kan i dag bringe et annet eksempel. Hvor Kongen må stå og vente på å skrive under kondolanseprotokoll etter terrorangrepet 22. juli. I stedet for å være den første til å undertegne protokollen, slik han som norsk statsleder skal gjøre formelt. Alltid.

Kong Harald blir nå i praksis og skritt for skritt utelukket som det formelle statoverhodet i Norge, og han blir fortrengt av statsminister Jens Stoltenberg. Dette er et typisk eksempel på den russiske metoden med dobbeltkryssing, og er samme teknikken som fra skyggene er brukt til å skifte ut alt fra statsministere og partiledere til sjefredaktører i hele etterkrigstiden i Norge. Når maskeringen rundt røveriet er skrellet bort.

Nå står selveste Kongen for tur.

Det er det gamle gladiatorprinsippet, hvor du som regissør og arrangør tar sverdet fra den ene og gir til den andre som skal vinne. En av to gladiatorer må alltid dø og det er den som ikke lenger har noe sverd. Men fratatt det og sverdet overlatt til den andre.

Denne fremgangsmåten er alltid en trinnvis prosess i den moderne utgaven fra KGB. Den kan gå over flere år.

Hva som er hendt er følgende: De hemmelige russiske tjenestene har bare identifisert Kong Haralds rettigheter. De har deretter fragmentert alle sammen. Deretter har de satt i gang prosessene for å plukke dem bort en etter en. Rettighetene blir plukket bort en etter en som følge av dette russiske intrigespillet når statsminister Jens Stoltenberg blir gitt dem en etter en og instruert til å handle på dette grunnlaget. Med den følge at hans rett utelukker Kongens.

Følgen er at Kong Harald mister legitimasjon utad for hver rett i første omgang, for siden å miste hele retten. Til slutt har han ingen rettigheter igjen. Forholdet mellom legitimasjon og rettighet blir fragmentert i tid og rom. Først går legitimasjonen, deretter rettigheten. Det rasjonelt umulige blir gjort. Selv om det er rasjonelt umulig.

Dette kuppet av Kongen skjer rett foran øynene på deg. Siden du ikke forstår fremgangsmåten, klarer du ikke sette alle disse hendelsene inn i et stort bilde, slik at du får grep om virkeligheten. Da kommer ord som “sniker i køen” og slike benevnelser i mediene som viser at bildet ikke er forstått. Langt mindre teknikken bak. Som i Dagens Næringsliv i dag.

Dette er smart bedrag. Med røveri av rettigheter til følge

For å attestere dette ytterligere, se på disse filmene av Brian Gerrish om hvordan makten er korrupt"
Del 1

Del 2

Del 3
Del 4

.

Vi glemmer aldri 2011. Vårt mest krevende år som nasjon etter andre verdenskrig. Det går ikke en eneste dag uten at mine tanker går til alle de som ble rammet av de grusomme terrorangrepene 22. juli.

Få dager etter disse ubegripelige hendelsene samlet hele nasjonen seg om budskapet: “Mer åpenhet og mer kjærlighet”. Det ble fellesskapets svar på de grusomme terrorhandlingene. I den bunnløse sorgen var det dette budskapet som holdt oss oppe og som holdt oss sammen. Som ga oss håp og tro på ei framtid. Ei framtid der alle skal respekteres, ei framtid der vi ønsker å inkludere alle, uavhengig av hudfarge og uavhengig av hvilken religion eller livssyn vi har valgt.

Det store spørsmålet er om vi greier å ta vare på dette samholdet og den respekten for menneskeverdet vi følte og viste i ukene etter 22. juli?

Svaret på dette spørsmålet ligger i oss selv, vi som bor i Norge. Hvordan ønsker vi at vårt lille land skal utvikle seg videre? Dersom vi ønsker å holde fast ved verdiene “Mer åpenhet og mer kjærlighet”, så krever det en innsats av hver og en av oss i hverdagen, hver dag. Vi må selv finne ut hvordan vi ønsker å bidra til et varmt og inkluderende samfunn. Det er våre holdninger og hvordan vi omgås andre mennesker som vil forme framtida. Så enkelt og så vanskelig.

Mitt ønske for 2012 er at vi tar enda bedre vare på hverandre. At vi gir omsorg og støtte til de som trenger det mest. Gi gjerne noen oppmuntrende ord til de du møter på din vei. Alle trenger et smil og noen gode ord. Vi må ta oss tid til å snakke med ungdommene som henger i kjøpesentrene, smile og hilse på den eldre herren i butikken, veksle noen ord med de rusavhengige, sende ei hyggelig tekstmelding til en bekjent, bli kjent med en av våre nye landsmenn som gjerne vil bli kjent med oss, gå natteravn eller bli besøksvenn.

Mulighetene til å gjøre en god gjerning som gleder andre er utallige. Ordtaket ”Den største gleda du kan ha, det er å gjøre andre glad” burde være leveregel nr. 1 for oss alle. Jeg er overbevist om at dersom alle hadde levd etter et slikt livsmotto, så ville verden vært et fredeligere sted å leve sine liv i.

Jeg kjenner mange flotte mennesker i arbeiderbevegelsen. Ottar Kaldhol i Ulstein Arbeiderparti er en av disse. Ottar har en lang politisk merittliste. Han har blant annet vært ordfører og stortingsrepresentant, og han har bidratt med mye positivt og konstruktivt for enkeltmennesker og for storsamfunnet. Men mest av alt er han et medmenneske. Hans mantra er: ”Politikk handler om mennesker, og bare om mennesker”. Det har han helt rett i.

Det er kun vi menneskene som i kraft av oss selv kan være med å bidra til at samfunnet gradvis blir et bedre samfunn for oss alle. Det er enkelt og greit opp til oss selv. Tar vi utfordringen?

Godt nyttår!

I dag har vi vært på Oppdal. Det er min kjære fars fødested. Etternavnet mitt, Torve, kommer fra Oppdal. Jeg er veldig glad i Oppdal, og har mange gode barndomsminner både fra store familiesammenkomster og fine fjellturer, sommer som vinter. Etter at vi fikk barn har vi også benyttet herlighetene i Oppdal mye.

I dag skulle vi kjøre svigerfar til Oppdal. Han skulle besøke en gammel onkel. Mens svigerfar var på besøk, gikk min mann og jeg en skitur i nydelige skiløyper og fint vintervær.

Tilfeldigvis valgte vi ei løype som brakte oss i retning huset til en god venn og et flott menneske som dessverre døde alt for tidlig, Oddbjørn Svisdal. Oddbjørn var bare 43 år da han døde av et massivt hjerteinfarkt i sin egen heim. Oddbjørn var et varmt menneske, og en av de som virkelig utgjorde en forskjell. Han var spesielt opptatt av å ta vare på vår historie. Alt fra gamle bygninger og levesett, til tradisjoner som seterdrift og lefsebaking. Jeg ble kjent med Oddbjørn da han var kulturvernkonsulent i Sunndal. Egentlig skulle noen ha skrevet en bok om Oddbjørn sitt liv. Det ville garantert blitt en interessant bok.

Mine tanker gikk til Oddbjørn og hans flotte familie i dag på skituren. Jeg savner Oddbjørn. Noe jeg vil huske Oddbjørn spesielt godt for er juleventyret han brukte å lese høyt for ulike forsamlinger i tilknytning til jula. Jeg har tatt vare på eventyret og vil gjerne dele det med dere. Det er skrevet på Oddbjørn sin dialekt, ekte sønndaling (Sunndalsdialekt):

Gut`n så stønda så gale på jula.
Det va ein gong ein gut som stønda så gale på jula. Så var det ein kveld det kom ein nisse ne tå lofta. Han spor: ”I færstår ikkje kolles de e i år. I fe ikkje julgrauten min”. ”Jamen de e tå di at jula ikkje e komma enda det”, svara gut`n. ”I trur at jula ha færsove se i år”. ”De trur I au”, sa nissen. ”Men vil du som I no, så ska oss fara og vekkje julmann”, sa gut`n. Jau, det villa nissin vara me på.

Gut`n var oppå bordet og henta ein papirslea som mor hass ha kløft åt no å kvelln får, og så for`n punn benkjen og henta ei langrompmus og spent ho fær sleden. Så sette dem seg oppi og kjaur i vei. Musa ha bjill på: ”Linge-linge-linge-ling”, sa det bortover skojen.

Om ei stønn fækk dæm sjå ei lysning borti skoja. Der trudd dæm jula va og banka på dåra. ”Kom inn”, sa det. Det va Ikonnen som budd der. ”Go kvell”, sa gut`n. ”Go kvell att”, sa Ikonnmora. ”Oss e ut å leite ette juln”, fortsette gut`n, og spor om jula bodd der. ”Oss trur at ho ha færsove se i år”, sa`n. Det trudd Ikonnmora og all ongan au.

Ikonnmora ha baka og vaska og sopa i alle kre og kroka, så no via ho au vara me å vekkje jula. Ho ha på se na stor gråbron pælsen sin, me sa stor rompon, å skull få stat på eine sleameio.

Så bar det viar innover skjojen. Musa dro. Men det va tønger no når Ikonnen va me. ”Linge-linge-linge-ling” sa det ti bjillon. Over berg og dal bar det. Trøst fækk dæm sjå ei lysning framme veia att.
Der trudd dæm sekert at jula budd, og banka på dåra. ”Kom inn”, sa det. Det va Råven så budd der. ”Go kvell”, sa gut`n og spor om det ikkje va der jula budd. ”Oss trur at jula ha færsove se i år”, sa gut`n. De trudd råvmora au. Fær no ha ho gjort alt færdig, både baking, slakting og så ha ho sopa golve. Og ongan sprang høgt og lågt, men jula va ikkje komma der hell.

”Oss vill i vei å vekkje ho no”, sa gut`n. Det villa Råvmora vara me på au, og tok på se na rau, stor pelsen me sa lang buståt rompon. Ho skull få stat på sa ander sleameio. No vart de skrekkele tongt åt mus`n. Det va bære så vidt at bjillklangen haurtest einkvann gongen: ”Linge-linge…”.

Men så kom dem frampå ein temmervei, og da gikk det lettar. ”Linge-linge-linge-ling” over store myre og inn i skojen att, langt, langt og lenger enn langt.

Da fækk dæm sjå ei lysning inni skoja att. Og der sto det eit hus. Veggan va tå sjokolade, glasa va tå drops, murpipa va tå lakris og dåra tå karamell. Dæm stiltra se framåt og banka på dåra. Dåra gikk opp, og der satt julmann og sov. Det flaut me pakko allo stan, på bord, benkje og på golva. ”Å nei, å nei”, sa`n. ”Så bra at dokko kom og vækkt me, fær i år ha I alldeles færsove me”. ”Dokko fe bære reis fære dokko, så kjæm I ette trast. I ska bære pakk i hop alt først”, sa`n.

Og no bar det fort tebakers att, sommo vein så dæm kom. Det va lettar åt musn no når ho ha sleavei å spreng ette. ”Linge, linge, linge, ling”, song det ti bjillon.

Ette ei stønn kom dæm dit Råven budd, og no laut dæm bli me inn å smaka julkosten na. Det va påsj i alle fasonga, grissteik og kalvrull og mykkjy, mykkjy meir. Råvongan vart så gla fær at det snart va jul at dæm feia ront all stan.

Så ønskt gutn, nissin og Ikonnen dæm GOD JUL, og kjaur viar gjåno skojen. Slean letna mykkjy no når na stor Råvmoa va gått tå. ”Linge, linge, linge, ling”, sång det ti bjillon.

Da dæm kom fram åt Ikonna, laut dæm no vara me inn og smaka på julkosten der au. Der va det no sjølsagt næt tå all slag og ti all slags variasjona. Og så var det småbrø; siropsneppa, goro, smultrenga, fattigmenn, jennbrø, kromkak og mykkjy are sorta, både kjente og okjente. Ikongongan va heilt på læsto dæm au, da dæm fækk hør at jula kom snart, og dansa ront og ront.

Så bau gutn og nissin GOD JUL, og kjaur heimover vei`n. Nå va slean vorte så lett at musa sprang fort, og bjilla klang så grant og lett: ”Linge, linge, linge, ling”.

Så va dæm mæsta heimkomm`n, der låg det ein bratt skavel ti veia, og dæm kanta og rulla – rulla og kanta. Ront og ront te dæm kom heilt vækk ni snøa.

Men da haur gut`n at far hass ropa: ”No må du stat opp, fær no e jula komma!”. Og så vist det se at gut`n ha draumt alt i hop.

Fortsatt GOD JUL:-)