SV 35 årJeg, som nyvalgt leder for Sunndal SV, vil gjerne fortelle litt om partiet jeg representerer. De fleste har hørt om SV, og kjenner til noe av politikken vår. Dagens SV ble dannet 16.mars 1975. Ved inngangen til 1960-tallet var det politiske landskapet i Norge preget av den steile motsetningen mellom maktblokkene i øst og vest. I Norge fantes en opposisjon som lanserte det de kalte «det tredje standpunkt». Dette bunnet i et ønske om å være mest mulig uavhengig av maktblokkene USA og Sovjetunionen. Mange i denne opposisjonen var medlemmer av Arbeiderpartiet, men disse ble ekskludert i 1961. Eksklusjonen ble startskuddet for Sosialistisk Folkeparti (SF). Utover 60-tallet spilte SF en viktig rolle som radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen og med kritikk av USA og NATO. I EF-kampen i 1972 sto SF, EF-motstandere i Arbeiderpartiet, NKP og partiløse sosialister sammen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EF. Da nei-seieren var et faktum fortsatte samarbeidet og under navnet Sosialistisk Valgforbund gjorde alliansen et brakvalg ved stortingsvalget i 1973. Den 16. mars 1975 ble valgforbundet til Sosialistisk Venstreparti offisielt stiftet i i Trondheim. Dermed var SV som vi kjenner det i dag blitt til. NKP ble bare med i forbundet i ett år før de brøyt ut igjen. På 80-tallet var fred og motstand mot atomvåpen merkesaker for partiet. Den politiske dagsorden tidlig på 80-tallet var preget av konflikter knyttet til miljø og kraftutbygginger, og SV ble miljøpartiet i norsk politikk. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU. Mot slutten av 90-tallet gjorde SV barnehager, skole og utdanning til viktige saker, under slagordet “Barn og unge først”. SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk. SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en “rødgrønn” flertallsregjering og Kristin Halvorsen ble landets første kvinnelige finansminister. SV har ca. 9500 medlemmer. Kristin Halvorsen har vært partileder siden 1997. Silje Schei Tveitdal er partisekretær. Audun Bjørlo Lysbakken og Bård Vegar Solhjell er nestledere. Ungdomsorganisasjonen heter Sosialistisk Ungdom (SU). Håper det var av interesse! Jonas Bjørnson Koksvik,
Vist 1194 ganger. Følges av 2 personer. 
0
0
Aurapuls
Følges av 841 medlemmer.
Aurapuls er en lokalsone på Origo for Sunndal og Tingvoll, underlagt auraavis.no Kalenderen trykkes også i Aura Avis. Frist for registrering til denne er kl. 12 dagen før siste utgivelse før hendelsen. Aura Avis forbeholder seg retten til å benytte debatten også på trykk. En kjekk starthjelp finner du i Sandkassa, og mye hjelp kan du få på Vaktmesterkontoret. Også du kan starte din egen sone, enten det er for deg privat eller for foreninger, interessegrupper eller annet. Trenger du hjelp? Ta kontakt med en av vertene i Aurapuls! Med Aurapuls som utgangspunkt kan du også finne nye venner med felles interesser over hele landet. Gå til hele Origo for å starte din Origo-ferd. Mer om sonen  Aurapuls er en sone på Origo. Les mer
| ||||||||||||||||||||||||
Kommentarer
Kilde: SVs besværlige historie
Hvorfor ikke mer ærlighet, mer analytisk skarphet og mindre forurettet raseri?
Under overskriften «Ignorantene» har Stein Ørnhøi et unødvendig kolerisk inserat i Dagsavisen (10/2). Temaet er Bård Larsens bok «Idealistene» (Civita, 2011) som er et forsøk på å problematisere SF/SVs forbindelser med ulike autoritære og totalitære regimer under den kalde krigen. I den forbindelse bringer han mitt og Øystein Sørensens navn inn. Her er mine kommentarer.
1. Bård Larsen har mastereksamen i historie fra UiO på en avhandling om folkemordet på den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915. Det er en utmerket akademisk studie. Jeg var ekstern sensor. At han nå har skrevet et polemisk skrift, anfekter ikke hans eksamen og den kompetanse han da viste.
2. Ørnhøi skriver at Sørensen og jeg stiller oss «bak dette høyreekstreme korstoget». Han kleber så etiketten «nyfrelste høyreliberalister» på oss. Men jeg har ikke hatt noe med utgivelsen av Larsens bok å gjøre. Jeg er ikke brukt som konsulent og har anmeldt boka til dels kritisk i Dag og Tid. Likevel fastholder jeg at den reiser en viktig debatt om politiske mentaliteter i Norge som lenge har vært underkommunisert. Vi kjenner oss altså ikke igjen i Ørnhøis karakteristikker av våre politiske holdninger.
3. Ørnhøi mener også at «i begynnelsen av syttiårene var de sosiale og økonomiske forholdene i Nord-Korea bedre enn i det fascistiske militærdiktaturet i sør». Dette er et empirisk spørsmål (om man tror på de nordkoreanske statistikkene). Jeg foregir ikke å ha nøyaktig kunnskap om disse landene, slik Ørnhøi mener seg å ha. Men jeg vil gjerne lære mer. Å kalle Sør-Korea for «fascistisk» på denne tida, er etter det jeg kan se en nokså meningstom muskeltrekning i Ørnhøis skrivefingre, mer brukbar som propagandistisk virkemiddel enn som middel til innsikt.
4. Ørnhøi mener at Sørensen, Larsen og jeg utgjør et triumvirat. Et praktfullt stykke konspirasjonstenkning, uten feste i noen virkelighet. Jeg inviterer ikke til noen «omkamp» med noen, som Ørnhøi sier, og jeg har ikke nevneverdig dårlig samvittighet for at jeg var i USA da ml-erne herjet inntil det avsindige her hjemme. Men jeg fastholder at det ville vært mer fruktbart og ærligere, nå like før Frank Rossaviks bok om SVs historie kommer, å stille mer analytiske og interessante spørsmål om denne tida: Hvor stort var omfanget av disse reisene til disse regimene? Hva var intensjonen med dem? Hvor ble beslutningene om dem tatt? Var de representative for stemmingen nedover i partiet? Hva kan forklare skjønnmalingen av det rumenske Ceausescu-diktaturet, Kinas despoti og Nord-Koreas Orwell-samfunn? Hvorfor forsøkte ikke delegasjonene å samle inn mer kritisk informasjon? Hva kan det komme av at folk som dro til DDR aldri så fengslene, undertrykkelsen, sensuren av kultur og åndsliv, konformismen, men bare østersjøuker og barnehager. Hva er psykologien bak denne opportunistiske virkelighetsbeskrivelsen og abdikasjonen av eget intellekt? Hva var det med det norske demokratiet som var så skjevt at disse utopiene framstod i solglansens plettfrie skrud? Hva avslører dette om intellektuelles rolle i politikken, og om demokratiets sårbarhet overfor de troende sinn?
5. At SF/SV i en rekke sammenhenger har gått i bresjen for forsvaret av det konstitusjonelle folkestyret, ser jeg godt. Partiet mener selv – og antakelig med rette – at de tok hovedkampen mot AKPs vanvidd på universitetene. På disse punkter er Larsens bok svak. Han skiller ikke godt mellom AKP og SF/SV. Han svekker sin egen sak med sin polemiske innretning. Nettopp fordi historien er så nyansert undrer det meg at ikke Ørnhøi og andre fra hans tid i partiet er mer åpne og mer analytiske i omgangen med historien. Taushet skaper et dårlig inntrykk. Vi vet jo alle at «det tredje standpunkt» innebar en rekke spenninger innad i partiet. Hva mener han for eksempel i dag om sviket mot østeuropeiske dissidenter som Solsjenitsyn og Sakharov? Denne mangel på prinsipiell menneskerettstenkning – hva kan vi lære av den i dag?
6. Til slutt: Å implisere at jeg er selektiv i støtten til Verdenserklæringen av 1948 og at jeg og Sørensen viser «forakt for fattigdom», er så infantilt at jeg ikke vil verdige utsagnet noen kommentar.